Bakgrunn for boka

Dra til Kinn og bli rik

Kapittel 1 i boka Kinnakyrkja – lengst vest i havet // Reidar Brandsberg – Styringsgruppa og Flora Historielag

Steinkyrkja på øya Kinn, så langt vest du kan komme i Norge, har gjennom hundreåra vore omspunne av mange myter og spørsmål, utan gode svar. Dei store spørsmåla har vore; Kvifor eit så kostbart bygg kunne bli reist akkurat her, på ei relativt lita øy heilt der ute i havet?

Når vart kyrkja bygd,

kven stod bak byggverket, og kven hadde ressursar nok til å gjennomføre eit slikt prosjekt? Midt på 1800-talet var det så rikt sildefiske rundt Kinn at bønder og fiskarar frå store deler av Vestlandet brukte ordtaket: «Dra til Kinn og bli rik». Truleg kom og gjekk sildestimane også i mellomalderen, som i vår tid. Kanskje var dette ei av årsakene til at den kostbare kyrkja vart bygd der ute?

I nyare tid,

med nye farleier og reisevanar, har Kinnakyrkja kome i grenseland for kommunikasjon og ferdsel. Til tider har ho vore i ferd med å bli tapt av syne i kulturlandskapet, men på 1970-talet kom Odd Stubhaug som ny prest til Flora. Han visste lite om kyrkja ute på Kinn, då han ein fin vårdag i 1974 fekk halde si første gudsteneste der. Leiaren i soknerådet, Sigurd Vederhus som var levande interessert i kyrkja si historie, hadde førebudd han litt. Odd møtte ei fullsett kyrkje av bunadskledde kvinner – sanitetslaga i Sogn og Fjordane hadde årsmøte i Florø denne helga. Dette første møtet med Kinnakyrkja vart «Dra til Kinn og bli rik» ei overveldande oppleving for Odd Stubhaug. – Denne kyrkja kunne ikkje berre ligge her utan å bli brukt, tenkte han. Det måtte skapast aktivitet, slik at andre og mange fleire, fekk oppleve dette vakre kulturminnet.

Det starta med å feire dei gamle merkedagane

i kyrkja, Olsok og Seljumannamesse, frå tida då kyrkja vart bygd. Ei historiehelg med Fridtjof Birkeli vart kopla på. Han fortalde om tidleg kristning av Vestlandskysten. Han hadde mellom anna forska på bakgrunnen for dei mange steinkrossane i ytre Sogn og Sunnfjord, og påverknad av keltisk kristendom før år 1000. Dette meinte Birkeli kunne ha mykje med Kinnakyrkja å gjere.

Men Odd Stubhaug gav seg ikkje med dette.

– Kanskje kunne ein satse på eit kyrkjespel ved den gamle kyrkja? Han fekk med seg teatersjefen ved Sogn og Fjordane teater, Anne Gullestad, og forfattaren Rolf Losnegård. Odd sitt politiske engasjement som medlem i kulturstyret var og med på å korte ned vegen mot ei stor kultursatsing på Kinn – og 5. juli 1985 var det urpremiere på Kinnaspelet: «Songen ved det store djup». Nær 3000 såg spelet dette året. I dag, 38 år seinare, er Kinnaspelet det nest eldste levande historiske spelet i Norge, etter spelet om Heilag Olav på Stiklestad. – Det gamle ordtaket frå dei rike sildeåra heiter i dag: «Dra til Kinn og bli rik på oppleving».

At vi her i føreordet, stansar opp ved Kinnaspelet

som ein viktig del av kyrkja si nyare historie, er mellom anna den rolla spelet har hatt med å løfta Kinnakyrkja fram i lyset. Ikkje minst opplyse lokalmiljøet, distriktet og heile landet om dette verdifulle og unike kulturminnet. Utan Kinnaspelet og dei mange tusen som har sett det, ville truleg kyrkja si historie framleis berre vore for fagfolka og dei mest historieinteresserte. Dette kan ha bidratt til at kommunen og det offentlege, inkludert riksantikvaren, dei seinare åra har opna litt ekstra på pengesekken for å vedlikehalde kyrkja.

Flora Historielag

har i alle år hatt eit sideblikk på Kinnakyrkja. Dei siste 10 åra har historielaget også støtta opp under fleire prosjekt knytt til kyrkja, mellom anna opprusting av Kyrkjestova. Dette vesle, raude huset ved kyrkja erstattar eit sakristi som kyrkja manglar.

Førebuing av forskingsprosjektet

som boka er eit resultat av, starta for over fire år tilbake. Det å få avdekke meir av Kinnakyrkja si dunkle historie har vore eit diskusjonstema i historielaget sitt styre dei siste sju åra.

Det vart difor ny optimisme

og giv i styret, då historielaget via Kolbjørn Nesje Nybø fekk god kontakt med Morten Stige i frå Fabrica kulturminnetjenester, Kjartan Hauglid frå Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Øystein Ekroll frå Nidaros domkirkes restaureringsarbeider (NDR). Ei dør opna seg inn til eit konkret prosjekt. No kunne historielaget gå i gong med å planleggje eit sokalla grubleseminar etter mal frå andre liknande kyrkjeprosjekt i Norge. Styret etablerte raskt ei styringsgruppe for prosjektet, med lokale og nasjonale representantar: Reidar Brandsberg, Kolbjørn Nesje Nybø og Oddvar Isene frå Flora Historielag, Erling Bakke Nydal frå Kyrkjeleg fellesråd, Morten Stige og Kjartan Hauglid frå nasjonalt forskarmiljø. Morten Stige er den faglege leiaren for prosjektet.

Flora Historielag vil takke

alle som har støtta opp om dette forskingsprosjektet. Det har vore både lokale og nasjonale institusjonar, verksemder og enkeltpersonar. Institutt for sammenlignende kulturforskning er medutgjevar og har sørga for fagfellevurdering. Dette inneber at artiklane har vore vurdert og kvalitetssikra av fagpersonar innan same forskingsfelt (fagfellar) før dei blir akseptert for publisering.

Denne nettsida er oppretta på bakgrunn av sponsormidler og boksatsinga. TAKK til artikkelforfattarane og alle som har støtta prosjektet.

  • Skilling magazin 1860 - kinnakyrkja.no